Deiligdaa’s Weblog

I 2007 startet mange folk på lærerutdanningen, men sluttet etter kort tid. Hva kan dette komme av? Jeg mener, det er vel ikke så ille? Tror kanskje noen begynner å studere bare for å gjøre det, og det er vel ikke det som lønner seg? Man må jo virkelig ha lyst til å studere det man velger? Jeg sier ikke at alle som bare har kastet seg inn i studiene uten å være sikker slutter igjen, men det hender. Litt for ofte og kanskje? Når jeg søkte på allmennlærerutdanningen var ikke jeg 110 % sikker på at dette er det jeg vil drive med resten av livet, men 95 % kanskje, og jeg var villig til å finne ut av det. Hvor mange har det sånn egentlig?

 Noen har sagt at hvis det ikke er fullt så mye obligatoriske fag de to første årene, slik at man kan velge å fordype seg i de fagene man interesserer seg for, ville kanskje ikke så mange sluttet! Det er jeg ganske enig i. Det er ikke alltid så motiverende å slite med noe du ikke kommer til å være lærer i uansett! Og når da noen i tillegg stryker på eksamen i det faget og må ta eksamen på nytt kan nok motivasjonen gå rett ned i kjellern. Så hvorfor ikke forandre på dette? Jeg forstår at man kan ikke få alt som man vil heller, men hvis det ville gjort at flere ville valgt å fullføre lærerutdanningen kan det vel ikke skade å gjøre noe?

Jeg går nå mitt første av fire år. I starten av året var vi ca 80 studenter, nå tror jeg vi er litt over 60. Dvs at bare i klassen vår er det ca 15 personer som har gitt seg. Noen vil si at det ikke er så mange, men det er jo en del! Og i Oslo er det enda fler. Har ikke det eksakte tallet, men ganske mange. Hva skal vi gjøre med det?

Vet ikke om det for noen kan være at de ikke trives eller vil bli lærer allikevel, men en ting er sikkert; jeg skal bli lærer og jeg trives!